Narvik

Narvik, denne perle blant norske kystbyer. Ja, den kan tilogmed snike seg inn på topp 500 av norske havnebyer, der de malmrøde husene står trutt mot den tilnærmede vinkelrette skråningen som på folkemunne heter fagernesfjellet. Det er nesten som man føler seg som hjemme det øyeblikket man våkner opp og puster inn den tungt forurensede luften. Man tenker at dette er jo nesten som hjemme. Bare litt verre.

Eller mye verre. Ja for selv når mai regnfullt melder sin ankomst, når hestehoven trassig står mot ishavsvinden, når alkoholikerne endelig legger jakken inne når de skal ut fra Guten for å røyke sin selvrullete rød 3, er ikke ting helt ideelle.

Telegrafen, en sjeldent åpen plass for folk med alt for stor pengbok, eller kanskje danseløver, åpner dørene sine for russen (og andre som måtte ønske inngang). Der inne er det fullt leven allerede. Garderoben, sjarmerende blokkert med gamle, ødelagte dører, blir kun slått på den praktiske siden av den manglende døren på herretoalettet. Dette slår meg straks som et blivende sted. Inne i selve salen danser russen som om det ikke skulle vært noen morgendag, jentene kledd i meget avslørende kostymer, mens guttene kjører sossestilen fullt ut. Det generelle alkoholnivået i rommet er såpass høyt at de fleste hunkjønn villig deler seg ut blant de håpefulle hankjønn. Etter en stund toppes det hele av en politipatrulje som sjekker utestedet. Folk flest drar på dette stadiet.

Narviks uteliv på sitt beste!