Jernverket II

Jeg hadde ikke planlagt en slik hyppig oppdatering av bloggen, men ekstraordinære ting skjer til tider, og dette kan kanskje betegnes som en av disse såkalte tidene. Jernverket er som tidligere sagt vannhullet på disse kanter. Alle som er noe av fjortisser kommer selvsagt til jernverket, der sprit selges til selv de yngste. Men de yngste var ikke noe problem. Problemet kom heller ifra den andre delen av skalaen. De gamle. Eller den gamle. Og her er det ikke noen fisker involvert. Dette er ramsalte alvor. Gammel dame, type 40, med mann (med heller lite hår på hodet), sa tidlig på kvelden hei til meg. Da folk sier hei tildels mye etter å ha inntatt en pils eller ti så tenkte jeg ikke så mye over det, før det gikk opp for meg at hun hadde brukt navnet mitt. Fornavnet mitt, og ikke noe om og men. Hun viste hvem jeg var, enda jeg mener jeg aldri har sett henne før. Jeg slo meg raskt til ro med at det var noen mitt opphav kjente til, og bekymret meg ikke mer. Før Jernverket skulle stenges. Klokken ti på tre. Siste sang, og siste dans. Tenker ikke over det, selvsagt. Før hun står der, tydelig beruset, og insisterende på at jeg skal danse. Danse. Denne aktivitet som av meg ikke har blitt praktisert i noenlunde edru tilstand siden ungdomsskolen. Nei, sier jeg. Nekter, men jeg tipper vi alle vet hva som skjer når hunkjønn vil få til noe. Det skjer, enten vi vil det eller ikke. Og jeg endte opp på dansegulvet, pardans, til sangen "Vil du væra me meg heim", noe som i seg selv var ganske foruroligende, men med tanke på mine skrantende dansekunnskaper begynte den ellers ganske rolige tenkematerien å arbeide på høygir for å komme seg unna. Det at kvinnemennesket i rask rekkefølge av dansingen, begynte å synge med, type "Vil du væra me meg heim i natt, hvis du tør!", gjorde ikke det hele noe bedre. Heller værre, ettersom det jeg vil definere som en mental voldtekt tok plass. Jeg frigjorde meg straks fra min kidnapper og returnerte til bordet, og konstaterte raskt at mine "gode" kamerater hadde filmet sekvensen. Hurra for dem.

End of log.

Jernverket

Jernverket, dette tørstens motstandsfort, der det står ensomt (relativt sett, selvsagt) i kamp mot den evige tørste etter, i motsetning til visse fortellinger fra Jan Oves side, ikke kug, men alkohyler. Men denne bloggen er ikke dedikert til alkohyler generelt, det tar vi senere, kanskje i en mer fuktig anledning. Nei, idag skal vi fundere over måter man kan bli kastet ut av jernverket på. Nummer en, som vårt kjære testpanel så ann idag, virker som en meget lovende kandidat. Her hiver en seg bak baren straks bartenderen går for å gjøre sitt nødvendige erende. Deretter leter du fram ølkrana, og fortsetter med å presse inn hendelen mens du sikter på ditt eget næringsinntaksorgan. Du prosederer med dette helt til vår tidligere nevnte helt, bartenderen, gjerne med passende navn som Jøran, kommer tilbake og finner en mildt beruset testperson liggende med bedriftens beste salgsvare strømmende gjennom munnen. På dette tidspunkt kommer gjerne noe av dette ut samme vei som det kom inn, ettersom kroppen til tider er heller uvennlig når det kommer til slike inntak av drikkevarer. Foråpentligvis er vår testperson nå ute av stand til å gå, og vil vennlig men bestemt bli geleidet utenfor av vår helt, gjerne hetende Jøran. Da vår testperson også er ute av stand til å ta vare på seg selv, vil gjerne den vennlige bartender ringe et meget enkelt nummer som vil fikse alt. Tre små siffer, og vår testperson vil bli tatt vare på.

Det var alt for denne gang. Les mer i neste utgave.